I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren la frem nye opplysninger og fikk sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag vurdert på nytt. Nemnda mente at klageren risikerte å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til hjemlandet.
Saken gjaldt om det var trygt å returnere syrere til Russland, eller om retur vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. I to vedtak av juli 2016 kom Stornemnda til at retur av syriske borgere til Russland ikke er i strid med utlendingsloven § 73, jf. EMK art. 3. Sammendrag sak 1.
I saker der en flyktning er ilagt straff og vurderes utvist, skal det foretas en nåtidsvurdering av klagerens beskyttelsesbehov. Stornemndas flertall mente at det ikke var nødvendig å vudere om endringene i situasjonen i klagerens hjemland var vesentlige og stabile.
UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om utvisning med varig innreiseforbud fordi UNE mente at det tidligere vedtaket ikke var ugyldig, og det heller ikke var nye forhold som tilsa at vedtaket burde endres.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").
Tidligere vedtak om utvisning ble omgjort på grunn av sykdom hos klagerens samboer og omsorgssituasjonen for felles barn. Utvisning ville påføre barna uvanlig store belastninger.
Klageren fikk fortsatt ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente hun hadde et trygt mannlig nettverk på hjemstedet. Det at hun hadde barn i Norge ga ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å søke om familieinnvandring.
UNE omgjorde sitt tidligere vedtak fordi klageren sendte inn dokumentasjon som tilstrekkelig sannsynliggjorde at han hadde bodd med sin tidligere ektefelle frem til det tidspunktet klageren tidligst kunne ha oppfylt botidskravet på tre år.
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.
