Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke familieinnvandring med sin far i Norge fordi faren ikke hadde del i foreldreansvaret. Klageren hadde fylt 18 år på UNEs vedtakstidspunkt, men vilkårene for en oppholdstillatelse var heller ikke oppfylt på 18 års dagen. Klageren ble heller ikke ansett som forsørget barn over 18 år.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi han ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Det ble heller ikke gjort unntak fra underholdskravet fordi søknaden ikke var fremmet innen ettårsfristen.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge. Det var ikke dokumentert at ektefellen i Norge er registrert som skilt med tidligere ektefelle i Irak. Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fordi det er mulig å fremlegge dokumentasjon på skilsmisse i Irak.

UNE omgjorde UDIs avslag på søknad om familieinnvandring. Etter en konkret vurdering mente UNE at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med ekteskapet var at klageren skulle få opphold i Norge (omgåelsesekteskap). UNE la blant annet vekt på etterfølgende forhold som kastet lys på situasjonen på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen.

UDI avslo klagerens søknad om familieinnvandring, fordi de mente at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. De utviste deretter klageren fra Norge i fem år. Utvisningssaken ble behandlet i nemndmøte. Nemnda mente at det ikke var grunnlag for utvisning, fordi ekteskapet ikke var et omgåelsesekteskap. Det kunne derfor heller ikke legges til grunn at klageren hadde gitt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning.

I saker der en flyktning er ilagt straff og vurderes utvist, skal det foretas en nåtidsvurdering av klagerens beskyttelsesbehov. Stornemndas flertall mente at det ikke var nødvendig å vudere om endringene i situasjonen i klagerens hjemland var vesentlige og stabile.

Kvinne var blitt gitt oppholdstillatelse og beskyttelse på bakgrunn av opplysninger om at hun var enslig mor uten mannlig nettverk i sikkerhetsmessig stabile områder i hjemlandet. Det viste seg at barnefaren var i Norge. Det var sannsynliggjort at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin sivilstatus, og klagerens permanente oppholdstillatelse og tidligere midlertidige tillatelser ble tilbakekalt. Reisebevis ble inndratt.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om utvisning med varig innreiseforbud fordi UNE mente at det tidligere vedtaket ikke var ugyldig, og det heller ikke var nye forhold som tilsa at vedtaket burde endres.

Klageren fikk ikke vurdert sin søknad om beskyttelse i Norge, fordi han allerede hadde fått flyktningstatus i Hellas.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med mor i Norge fordi hun ikke er uten foreldre eller søsken i hjemlandet. Klageren er ikke et "forsørget barn" over 18 år slik begrepet skal forstås.