Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi velferdsgrunnene i saken ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for hennes svake returforutsetninger.

Klageren fikk ikke innvilget søknaden om norsk statsborgerskap fordi hun ikke hadde bestått prøve i samfunnskunnskap på norsk.

Klagerens statsborgerskap ble tilbakekalt og hun ble utvist med to års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet.

Klageren fikk avslag på søknaden om statsborgerskap fordi hun ikke var bosatt i Norge på vedtakstidspunktet.

Klageren søkte om beskyttelse i Norge fordi han hadde konvertert til kristendommen. Han fikk avslag på søknaden fordi UNE mente forklaringen hans ikke var troverdig. Det var heller ikke var farlig for ham å reise tilbake til hjemlandet.

Klageren var straffedømt i Norge for narkotikakriminalitet. Han ble ansett som en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og hensynet til offentlig orden tilsa at han ble utvist. UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig overfor ham eller hans familie. Innreiseforbudet ble gjort varig.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger fordi hans ektefelle ikke ble ansett å ha utøvd EØS-rettigheter i Sverige. Det var ikke dokumentert at ektefellen hadde utøvd oppholdsrett i Sverige som arbeidstaker i tre sammenhengende måneder forut for returen til Norge.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Klageren fikk fortsatt ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente hun hadde et trygt mannlig nettverk på hjemstedet. Det at hun hadde barn i Norge ga ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å søke om familieinnvandring.

Klageren fikk opphevet begrensningene i sin oppholdstillatelse fordi han la frem dokumentasjon på sin identitet.