Søk i praksisbasen

Klageren fryktet represalier ved retur til Afghanistan, men UNE mente han ikke risikerte forfølgelse dersom han reiste hjem. Han hadde familie i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge.

Klageren fikk ikke midlertidig opphold som student fordi UNE mente det ikke var tilstrekkelig sannsynlig at han ville reise hjem igjen etter endt opphold her.

Klageren fikk avslag på søknad om tillatelse for å studere i Norge fordi det ikke var sannsynlig at hun ville returnere til hjemlandet ved tillatelsens utløp.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi faglært kompetanse ikke var nødvendig for stillingen hun var tilbudt.

Klageren fikk beskyttelse fordi nemnda mente hun hadde forlatt hjemlandet ulovlig i nasjonalpliktig alder, og dermed risikerte forfølgelse fra myndighetene ved retur dit.

Klageren fikk fortsatt ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE mente han ikke hadde et beskyttelsesbehov og ikke risikerte alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet. Han hadde barn i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag.

Klageren søkte ikke om familieinnvandring på riktig måte. Hun søkte oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge mens hun var på besøk med schengenvisum. UNE mente det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling. Klageren hadde fått feil informasjon fra politiet og hadde derfor hatt en berettiget forventning om at søknaden ville bli realitetsbehandlet.

UNE vurderte i stornemnd om utvisning av klageren var i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven, men kom til at det ikke var det.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for den stillingen han var tilbudt.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi slektskapet mellom klageren og referansepersonen ikke var dokumentert. Det var heller ikke dokumentert at klageren hadde blitt forsørget av referansepersonen i hjemlandet, og at klageren hadde et reelt forsørgerbehov fremover i tid.